onsdag 11. desember 2013

Dialekter


Spørsmål om dialekten

Velkommen til kafespalten, og vi har i dag med oss Martin Tøraasen. Vi skal snakke litt om hvordan dialekten identifiserer og hvordan dialekten fremhever en person


Hensikt:
·         Hvordan dialekten identifiser/ hvor man kommer fra
·         Hvordan dialekten framhever en person

                                                      


11)      Hvem er du?
22)      Hvorfor prater du dialekt? Prater du dialekt hele tiden, eller kun i bestemte miljøer?
33)      Har dialekten noen kjennetegn? Noen spesielle ord
44)   Har dialekten endra seg fra da du var liten til nå, i så fall hvorfor?
55)      Er dialekten din viktig for deg, hvorfor?
66)      Hvordan trur du dialekt blir/endrer seg i fremtiden?

søndag 17. november 2013

Novelleanalyse «Riksveien vestover»


Novelleanalyse «Riksveien vestover»

Eg har lese boka «Riksvegen vestover» av Kjartan Fløgstad. Den hadlar om ein drosjesjøfør som sit i ein bil og les om Morgan Kane. Det kjem ein mann, som står utanfor hotell Viking og seiar at der er ein som treng ein taxi. Mannen som kjem frå Viking hotell ber på ein koffert og ei brun dokument mappe. Han har òg slipset løyst i kragen, medan han går mot drosja. Passasjeren som skal til Stavanger før klokka halv elleve, ville då gje drosjesjåføren 500 hundre kronar ekstra til dei 1300 kronane som turen egeintleg kosta. Passasjeren må vere ein idustriarbeider eller sjømann som jobbar på oljeplattformane i Nordsjøen eller på eit anna industriannlegg, trur eg han har hatt fri ein månad no og skal vestover no for å arbeide. Han tener nok veldig bra, for han betalar mykje for å kome fram i tide. Under turen kjem mannen på at han trengar noko øl, og etter han var innom og handla drakk han den eine etter den andre flaska og kasta dei tomme flaskeane ut gjennom vidauget. Etter eit par-tre flasker måtte han ut å slå lens for fyrste gong. Millom Notodden og Seljord måtte han ut og pisse tre gonger, og drosjesjøferen måtte  hente den fulle sovene passajeren tredje gongen. Etter dette sov han dei fyrtse timane opp mot Morgedal mellom ølflaskane. Då han vakna, sa drosjesjoføren at det skulle holdet hardt og kome fram i tide. Han ga seg ikkje og inviterte drosjesjoføren på middag. Så reiste dei vidare. Då dei kom til kafeen i Stavanger møtte dei Anita. Drosjesjåføren blei med ho på eit hotell.

Biografi og postmoderinsme 
Kjartan Fløgstad er ein 69 år gamal forfattar som er særs kjent for sine nynorske tekstar. Han arbeidde i ein periode som sjømann og industriarbeidar. Han vart svært kjent for tekstene sine om norsk kultur og nynorsk som vekte debatt. Særleg det med nynorsken sin plass i dagens samfunn har han kjempe hardt for, verkar det som. Teksta hans «Ikkje amerika, men amerika» var ein tekst som han skreiv på rundt 2000-talet. Dette er eit godt døme på både hans skrivemåte og hans syn på nynorsken. I novellesamlinga til Kjartan Fløgstad Fangliner som han skreiv i 1972, står han fram som ein politisk diktar, saman med mange andre sentrale forfatterar på 1970-talet. Han høyrer politsk sett heime på venstresida. Fløgstad er kjent for og blanda høg og låg kultur. Eit døme på korleis Fløgstad nyttar tekstutdrag frå triviallitteraturen som ein finn i denne novella «Rikevegen vestover». Ein kan seie at Kjartan Fløgstad allereie på 1972 var postmodernist, sidan han språket hans blir meir og meir prega av eit klisjefylt cowboyspråk. Artikkelen dreier seg om at Kjartan Fløgstad prøver å formidle om nynorsken plass i norskundervisingen. Han skrivar at Sør-Amerika berre er eit vedlegg til hovedamerika, altså at nynorsken berre er eit vedlegg til bokmåla. Han meiner at det blir mest tid bruk til norsk bokmål. Han seiar at viss ein fjernar nynorsken, blir det, det samen som og fjerne likningar frå matta. Vestlandet har utvikla ein industrikultur. Eg trur han prøver og formidle sanninga i Noreg. Han meiner vestlandet blir på ein måte gløymt, han meiner at liksom Oslo og østlandet er Noreg. Dette er noko som han formidlar i alle teksetane som han skrivar. 

Verkemiddel 
Verkemidla som han brukar er metaforar.  Han brukar Amerika som metafor for nynorsken. «Dagens ordning med obligatorisk opplæring i begge dei amerikanske verdensdelane gjer at ein betydeleg del av tidsbruken i geografifaget går med til å arbeidde med mindre vesentlege detaljar får han sør-amerikanske delen av Amerika.» (Sitat: Ikkje amerika, men amerika, Fløgstad, 2000) I dette avsnittet meiner han prøver han egeintleg å få fram at det blir både undervising i nynorsk og bokmål, men det blirmest fokus på bokmåla. 

Verkemiddel 
Viss ein er velidg oppservant ser ein at jo lengre vest dei kjem jo meir blandar opplevingane til sjåføren med det som skjer i Morgan Kane bøkene. Eg meiner at han gjer meir og meir som Morgan Kane, sidan når Morgan Kane skekker hesten, skjekker sjåføren bilen. I tillegg lever Morgan Kane nokso einsamt liv, noko og taxisjåføren gjer. Taxisjåfør er eit einsamt yrke, noko som og Kane vart då han fekk sparken som U.S Marshal. Sjåføren til bring sjølvsagt mykje tid i bilen sin som blir hans ven, noko som òg Kane gjer med våpna sine som blir hans ven. Dei har difor ikkje så mange venar. 

Komponering, person og miljøsildskring 
Teksta startar med at drosjesjåføren reiser med passasjeren sin frå Oslo til Stavanger. Heile historia går føre seg bilturen frå Oslo til Stavanger, altså vegen vestover. Det er vel og harmoni mellom perosnane, noko som er logisk sidan eg-fortellaren (taxisjårøren) skildrar veldig konkret vegen frå Oslo til Stavager. Såleis kan leserane sjå føre seg vegen frå Oslo til Stavanger. Det er og litt kontrast mellom drosjesjåføren og passasjeren. Drosjesjåføren gjer mykje for å tene dei ekstra 500 hundre kronene, medan passasjeren kastar pengar bort på alt mogleg. Teksta strekkar seg gjennom ei tid; frå taxituren som startar tidleg på kvelden til natta på eit hotell i Stavager.

Avslutning 
Som sagt meiner eg teksta eigentleg handlar om korleis ein såg på Noreg rettningslinje vestover. Dette peikar fyrst mot det vestvenede tittelen på boka «Riksvegen Vestover». Mykje av norsk kultur, politik og økonomi var vendt mot USA. Sjølv om Morgan Kane er skrive av ein norsk forfattar Lois Masterson, medan eigentleg heitte Kjell Hallbing. Likevel var sjangeren og ikkje minst populariteten eit godt døme på korleis amerikansk kultur hadde gjennomslag i Noreg. Likevel synes eg det er vanskeleg på slutten og skilje mellom utdrag frå Morgan Kane boka og sjølve handlinga i «Riksvegen vestover». Dette på grunn av at begge verkar som dei har draget på damene og difor kan det vere at slutten er teken ut av Morgan Kane, som bruka sine som slutten på denne boka. 

Posisjonen til forteljaren 
Det startar med at eg-personen fortel at han les om Morgan Kane. Seinare skifta det igjen til virkligheten. Der drosjesjåføren ventar på ein passasjar på Vikig hotell. Teksta vekslar og undervegs mellom fiksjon og virklighet. Og på slutten som på starten er det fiksjon. Veit drosjesjåføren kven passajseren er? Han vudrer jo han til og vere sailor og demokrat. Var passjeren ein amerikanar? 

Komposisjonen til teksta 
Teksta startar med at taxsisjåføren lesar om Morgan Kane, mens han ventar på passasjeren som skal til Stavanger. Blir Fortalt historia kronologsisk? Ja, eg meinar teksta blir fortalt kronologisk sidan, sidan det startar med at dei er i Oslo og dreg derfrå og såg handlar dei om reisa til Stavanger og historia avsluttas der. Heilt frå straten av teksta blir det gradvis bygd opp spening. Leseren lesar og er spent på om taxisjåføren rekkar og kjøyre mannen fram slik at tjenar dissa 500 hundre kronan ekstra. Dette er noko som han klarer og får også 200 ektra i driks, det vil sei at han fekk totalt 2000 kronar for turen. Teksten avslutta med at tasisjåføren blir med Anita på eit hotel der dei søv og så sluttar teksten.  

 Spenningskurven og Slutten 
Vanlegvis har episke tekstar ei handling som det knyter seg ein del spenning til. Om det blir skapt ei stigande spenning, og denne spenninga når eit høgdepunkt, kan det kome eit vendepunkt for personane som er involvert i handlinga. Det er heilt klårt opne slutten, dette fordi ein ikkje egeintleg veit om det er utdrag frå Morgan Kane boka sidan begge er damesjamørar. Dette meinar eg gjer boka særs open og lesaren må tenkje mykje sjølv. 

Personskildring, Individ og typar 
Kjartan fortel ikkje så mykje om personane. Taxisjåføren beskrivar han ikkje veldig mykje. Kanskje berre at han les Morgan Kane og kjørar taxi.Passasjeren skildrar han litt meire, sidan han seiar at han kjem ut frå Viking hotel med ein svart koffert og ein brun dokumentmappe. Denne personen lovar òg ut 500 ekstra kroner viss ein rekkjer kafeen i Stavanger før halv elleve. Dette kan jo då tolkast dit at han har mykje pengar. Og sidan han òg skal vestover at han er ein industriarbeidar. Anita blir ikkje så veldig mykje skildra. 
Eg synat taxisjåføren er ganske så saman sett av seg sjølv og Morgan Kane. Dette fordi taxisjåføren gjer mykje som Kane og difor er det vanskeleg i skilje dei. Òg passasjeren prøver kanskje og fremstile som rik, menda undervegs mot Stavanger ser det ut som han prøvar og sabotere for taxisjåføren for og ikkje rekkje fram slik at at tenar dei ekstra kronane. Likevel gjev av to tusen kroner, medan då er han jo på kafeen føre Anita og vil kanskje då fremtille som ein rik mann. 

Tema, bodskapar fortellerposisjon 
Kva er temaet? Kva er det eigenleg Fløgstad meiner å formidlar med denne teksta? Austlandet ser på seg sjølv som betre enn vestlandet. Kanskje dei er det? Men likevel har vestlandet utvikla ein industrikultur. Eg trur han prøver å formidle sanninga i Noreg. Han meiner vestlandet blir på ein måte gløymt, han meiner at liksom Oslo og østlandet er Noreg. Teksta hadlar om rikeveien vestover frå Oslo, gjenmnom Telemark over Haukelifjell og ned til Sauda. Tittelen meiner eg, eigentleg peikar mot det vestvendte Noreg. Mykje av norsk kultur, politik og økonomi vendt mot USA. Sjølv om Morgan Kane er skrive av ein norsk forfattar Lois Masterson, medan eigentleg heitte Kjell Hallbing. Likevel var sjangeren og ikkje minst populariteten eit godt døme på korleis amerikansk kultur hadde gjennomslag i Noreg. Dette meiner eg er bodskapane til Fløgstad. 

Kildar:

mandag 21. oktober 2013

Norges lyrikkhistorie


Dette er to utklipp fra boka Victoria fra Knut Hamsun. Begge utklippene er lyriske utklipp.
1)      «Han ringer paa en Sølvklokke. En liten Mandsling, en Dværg med en Diamantspænde i Luen, hopper ind. Der er Tjerneren. Han bøier sig i Støvet»
Dette er et utdrag fra side 11

2)      «En søtlig Lukt av Muldm, av sprættende Løv og rotende Trær stod i Luften
Dette er et utdrag fra side 19

2)
Lyrikkhistorien fra norrøn tid og frem til ca. 1960
I dette blogginnlegget skal jeg presentere lyrikk fra den norrøne tiden, Renessansen, Barokken, Folkediktning, Nyromantikken, Modernismen og jeg skal også ta for meg Postmodernismen. Jeg skal se nærmere på hva som kjennetegner hver epoke og skal også vise dette med noen eksempler. Lyrikk betyr av «å forstå noe» som kommer fra den greske ordstammen. Lyrikk blir ofte knyttet opp mot sang og musikk særlig i antikken. Poesi og lyrikk er to begreper som knyttes til hverandre nært når det kommer til diktning. Forskjellene er at poesi tar for seg det meste med diktning, mens lyrikk er noe som også kan være dikt, men tar for seg mer om følelser og beskriver mer av øyeblikkets følelsesmomenter. Lyrikk har et stort spekter av former; hymne, vise, kantate, elegi og ode.
-          Hvordan har lyrikken utviklet seg fra norrøn tid til slutten på postmodernismen?
Norrøn tid
Under den norrøne tiden var folket svært glad i dikt og fortellinger, og siden de flest ikke kunne skrive ble det overført muntlig. De førte diktene var som regel om norrøne guder og helter. Den norrøne lyrikken hadde to hoved sjangre; Eddadikt og skaldekvad. Eddadiktene skulle hovedsak være helte- og gudedikt. Heltediktene tar inspirasjon fra historien og dens mystiske fortid, mens gudediktene skulle handle om den norrøne gudeverdenen. Skaldekvadene derimot var korte dikt som knyttes til en helt bestemt situasjon i en bestemt tidsepoke og de var som oftest diktet for at ettertiden skulle huske en bemerkelsesverdig hendelse. Man legger også fort merke til at de flest av diktene roser en jarl eller en konge for noen den har gjort, men også forakte noen som har gjort en ugjerning. Under er det et utdrag fra diktet «Håvamål» som betyr «den høyes tale» lettere sagt Odins tale. Dette diktet sammen med «Volupså» og «Trymskvida» er de tre mest sentrale innen kategorien Eddadikt. Dette diktet dreier seg om vennskap.
”Venen sin
skal vere ein ven,
honom og hans ven.
Men med uvens ven
venskap halde
Høver kje fagna folk.”
Renessansen
Renessansen var en nye kulturell strømming som startet i Italia på 1300 til 1450 tallet. Lærere og kunstnere gjenoppdaget kunst ved antikkens kunst og kultur. Samtidig begynt forfattere og ta i bruk folkespråket i sine dikt. Francesco Petrarca levde fra 1304 til 1374 og var den mest kjente renessanselyrikeren. Han ble sener et forbilde for andre renessanselyrikere, ikke bare i Italia, men også i andre land. Norge tok en helt annen vending, her i landet var det nedgangstid både det politiske og kulturelt. Det var ingen dans på roser, særlig når svartedauden inntar Norge og utsletter oppimot halv befolkningen. Dette fører etter hvert til at Norge blir i union med Danmark, som fører videre til at det norrøne språket skiftes ut og dansk blir administrasjonsspråk i Norge. Norge har ingen store renessanselyrikere, men den levede muntlig tradisjonen fortsatte. Folk fortalte eventyr, sagn og de sang viser og stev.
Dette er et utdrag fra et dikt f a renessansen.
1. Lillebror tala til Storebror sin:
«Eg veit meg ei jomfru so fager og so fin.
– Du er den, du er den
eg hev tinga i min ungdom. –
2. No vil me rie kon su unde li,
og feste fru Ingebjør de vene viv.»
3. «Den jomfruva er inkje go å få,
femten hundre kjempur henne vaktar på.
4. Og løvur og drakar dei ligg der i ring:
ingjen kann koma til jomfruva inn.»
5. «Femten hundre kjempur eg slær i ein ring,
dei dyri skò røme fyr runeblakkjen min.»
Barokken
Barokken var tiden der motiver som døden og forfengeligheten var vanlige. Dikterne kunne gjerne setter det forfengelige livet opp i mot den ugjenkallelige døden, det vil si det dødelige øyeblikket opp mot det reine og velstelte. Det var disse voldsomme og dramatiske kontrastene var det som var grunnleggende for barokkens lyrikkhistorie. Lyrikerne på denne tiden det de skrev skulle være gjennomtenkt og motsetningene skulle klinge godt samme. Like viktig var formen på diktet. Siden de aller fleste lyrikerne var religiøse, ble det selvfølgelig skrevet religiøse dikt og sanger eller hyllest til en eneveldig konge. Det ble ofte laget dikt i forbindelse med fødsel, giftemål, fødselsdager og ulykker. Det som kjennetegnet lyrikkdikterne var at de ikke beskrev virkeligheten direkte, de lagde heller «ordlabyrinter» slik at de kunne vise leseren hvor flinke og kunnskapsrike de selv synes de var. Derfor ble et lite og enkelt budskap til noe langt og mer komplisert å forstå. Som sagt ble kontraster bruk, dette for og understrek sin hyllest en konge eller en gud. Virkemidler som gjentagelse, overdrivelse, kontraster og språklige bilder ble ofte brukt. Tekstene ble ofte bestilt eller skrevet til stor begivenheter. Det var også streng sensur, så kritiske dikt ble diktet i skjul. 
Man ser i dette diktet av Petter Dass ar sterke ord og utrykk som, døden, sort, hastelig og evigheten blir brukt. Det blir i tillegg bruk motsetningene dag og natt. Det blir derfor ingen overraskelse da dett diktet dreier seg om døden, og hvor fort den egentlig kommer.


1. Dagen viker og går bort,
luften bliver tykk og sort,
solen alt har dalet platt,
det går ad den mørke natt.
2. Tiden sakte lister sig,
glasset rinner hastelig,
døden oss i hælen går,
evigheten forestår.

3. Nu en dag jeg eldre blev,
det er som mitt tankebrev,
at jeg med min vandringsstav
nærmer heller til min grav.

Folkediktning
Folkediktning er episke-lyriske, det vil si det er tekster som forteller en historie, samtidig som de er formet som et dikt. I slike tekster er det ikke like lett å vise frem komplekse personligheter på en sånn måte som man kan gjøre i prosafortellinger. Likevel er handlingstoppene med og viserene gir utrykk i stor grad til rikt følelsesliv, er personene typer.
Nyromantikken
Rund 1890 skjedde den en motreaksjon på den realistiske samfunnskritiske litteraturen og rettet synet mot romantikken og den syn på menneskesinnet. Dermed kom lyrikken tilbake for fult og man kunne da finne den igjen inne i romaner og fortellinger. Mange av de forfatterne prøvde å skildre ubeviste og meningsløse sidene ved mennesket. Dette skjedde fordi de ble påvirket av teoriene til den østeriske psykiateren Sigmund Freud som var kjent for systematiserende forskning av særlig menneskesinnet. Norges kanskje største lyriker var Knut Hamsun (1859-1952), som krevde at litteraturen skulle handle om «Det ubeviste Sjeleliv, Barnepiberens drøm og Blodet hvisken. Også livet på landsbygda ble et ideal, siden det var så stor kontrast til det rastløse liv et i byen og industrisamfunnet. På landet fantes det tryggere rammer for tilværelse. Dette førte til at «heimstaddiktning» oppsto, siden mange av forfatterne brukte sitt eget hjemsted og personene rundt som inspirasjon til sine tekster. Andre inspirasjonskilder var folkeviser, folketro og ridderdiktning som var veldig populære.             
Rytmen i dette diktet kan minne om en langvarig dans. Den bidrar med den drømmeaktige og svevende stemningen. Dette var typisk i nyromantikken
«Måneskinsmøyane»
«Jordi søv i sitt vinterlin.
Bjørki den unge, rimkvit og fin,
stend som i sløvet skori,
eller som bugd av stjerneskin»

Modernismen  
Modernismen var fra 1890 til ca. 1950 tallet og kjennetegnes best som den epoken der mye skjer og forandres. Man kan se det spesielt i lyrikken, siden fler av forfatterne går i fra den bestemte formen, som var å skrive dikt og viser på med fast rytme og enderim. Etter hvert begynte de modernistiske kunstnerne å gå nye veier på grunn av at de ønsket seg et formspråk som kunne beskrive deres tid. Man kan skille mellom to hovedtyper lyrikk under denne epoken. Den ene er den tradisjonelle lyrikken som kjennetegnes av enderim og regelmessige, kunstferdig rytme. Stilformen har en jevn form. Den andre formen er modernistisk lyrikk som blir på en måte litt av det motsatte, siden det kjennetegnes for sin frie form. Innen for her kan man også dele mellom moderat, som kan være lyrikk med rytme, der rytmen er basert på talerytme og kan i tillegg være inspirert av jødisk og norrøn dikting. Den andre er radikal modernistisk, der språket var veldig oppstykket og rotete, med brutte verselinjer og språklig eksperimentering er virkemidler var ikke uvanlig å finne.
I dette diktet ser man modernismens nye ord som for eksempel: menneskealper, telefonkabler, gassledninger eller metafysikk. Dette diktete er av den moderne typen, siden den ikke fast enderim eller regelmessig rytme.   
Byens metafysikk
Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:
Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.
Fra østens skyhøie menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
- de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.
Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen.
Ingen kan høre kloakkene tordne med slam og stank
hundrede mil i mørke.
Byens jernkledde innvolder
arbeider
.
Postmodernismen
Etter andre verdens krig flommet det inn tekster på nytt. Krigslyrikken satte fortsatt sitt preg, og det flere var flere av lyrikerne som skrev på den tradisjonelle formen. Fra 1949 kom den modernistiske lyrikken ut. Talsmannen til modernismen var dikteren Pål Brekke, men de møtte mye mostand og andre diktere mente de bare produserte søppel. De mente at modernistiske lyrikerne bare brydde seg om at tekstene skulle være annerledes og nye, mens innholdet ikke var sentralt. Rundt 1960 årene begynte man å skjønne at man ikke kunne skape ny tekster som ikke hang på grep med de tekstene som allerede fantes. I tillegg ble det forstått at det ikke var uendelige måter og skrive og diktet tekster på, men og blande gammelt og nye tekster, viser var helt klart lov for å skape nye utrykk. Postmodernisten ønsket dermed å fjerne skillet mellom høykultur og lavkultur som modernisten hadde holdt avstand fra. Postmodernistene ville heller ta i bruk ord og utrykk som gjorde at de ble forstått og ikke minst hadde et forhold til. Det som kjennetegner et postmodernistisk dikt kan være en stilblanding med mye humor, enkel tone og tema og muligens oppdiktet. Et eksempel på en forfatter med en slik stil art er Jan Erik Vold.  
Dette er et av diktene hans, og mans skjønner veldig lett hva som står og var diktet prøver å formidle. Dette var som sagt typisk for postmodernismen, nemlig tydelighet og utrykk som folk hadde et forhold til som for eksempel: Norge, returnere, pakken og menneske.
Enkel språklære
Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke betyr
å sende pakken
tilbake til der
den kom
ifra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake
til det land denne person
kom ifra. Nathan Eshete, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende
Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere
.

De to hovedsjangrene som fantes under den norrøne tiden var Eddadikt og Skaldekvad. Etter hvert siger tanker på å bruke sitt eget folkespråk i sine lyriske dikt inn og renessansen står på dør. Barokken kom også, der døden og det forfengelige blir satt opp mot hverandre. Voldsomme kontraster og dramatiske kontraster er med på å danne barokkens lyrikkhistorie. Under epoken Folkediktning var det mer fokus på tekster som forteller en historie, enten der er dikt, vise, sagn osv. Rund 1890 skjedde den en motreaksjon på den realistiske samfunnskritiske litteraturen og dette rettet synet mot romantikken og dens syn på menneskesinnet, som ble kalt Nyromantikken. Det var da vanlig å finne lyrikk i fortellinger og romaner. Så kommer modernismen og mye skjer og forandres.  Etter hvert begynte de modernistiske kunstnerne å gå nye veier på grunn av at de ønsket seg et formspråk som kunne beskrives deres tid. Man kan skille mellom to typer, den tradisjonelle og den modernistiske lyrikken, og til slutt postmodernismen som var en epoke der man innså årene begynte man å skjønne at man ikke kunne skape ny kunst som ikke hang på grep med den kunsten som allerede fantes. I tillegg ble det forstått at det ikke var uendelige måter og skrive og diktet tekster på, men i stedet og blande gammelt, nye tekster og  viser var helt klart lov for å skape nye utrykk. Det er ingen tvil om at lyrikken har forandret seg gjennom tiden, noe som den også gjør fortsatt. Man kan se på utvikling fra norrøne tiden der fokuset var på å skryte av konger og helter var «inn», der det ikke kom på tale og blande diktformene sammen, mens gjennom tiden har det synet sakte men sikkert forandret og man kan særlig se det ved postmodernismen der det var lov og begynne å blande de de gamle og nye tekster for å skape nye uttrykk.




Kilder:
·         http://snl.no/Norges_litteraturhistorie: 17.10.13
·         http://no.wikipedia.org/wiki/Folkediktning:  19.10.13
Bilder:
·          
·          

Oppgave 1 og 2


Dette er to utklipp fra boka Victoria fra Knut Hamsun. Begge utklippene er lyriske utklipp.
1)      «Han ringer paa en Sølvklokke. En liten Mandsling, en Dværg med en Diamantspænde i Luen, hopper ind. Der er Tjerneren. Han bøier sig i Støvet»
Dette er et utdrag fra side 11

2)      «En søtlig Lukt av Muldm, av sprættende Løv og rotende Trær stod i Luften
Dette er et utdrag fra side 19

2)
Lyrikkhistorien fra norrøn tid og frem til ca. 1960
I dette blogginnlegget skal jeg presentere lyrikk fra den norrøne tiden, Renessansen, Barokken, Folkediktning, Nyromantikken, Modernismen og jeg skal også ta for meg Postmodernismen. Jeg skal se nærmere på hva som kjennetegner hver epoke og skal også vise dette med noen eksempler. Lyrikk betyr av «å forstå noe» som kommer fra den greske ordstammen. Lyrikk blir ofte knyttet opp mot sang og musikk særlig i antikken. Poesi og lyrikk er to begreper som knyttes til hverandre nært når det kommer til diktning. Forskjellene er at poesi tar for seg det meste med diktning, mens lyrikk er noe som også kan være dikt, men tar for seg mer om følelser og beskriver mer av øyeblikkets følelsesmomenter. Lyrikk har et stort spekter av former; hymne, vise, kantate, elegi og ode.
-          Hvordan har lyrikken utviklet seg fra norrøn tid til slutten på postmodernismen?
Norrøn tid
Under den norrøne tiden var folket svært glad i dikt og fortellinger, og siden de flest ikke kunne skrive ble det overført muntlig. De førte diktene var som regel om norrøne guder og helter. Den norrøne lyrikken hadde to hoved sjangre; Eddadikt og skaldekvad. Eddadiktene skulle hovedsak være helte- og gudedikt. Heltediktene tar inspirasjon fra historien og dens mystiske fortid, mens gudediktene skulle handle om den norrøne gudeverdenen. Skaldekvadene derimot var korte dikt som knyttes til en helt bestemt situasjon i en bestemt tidsepoke og de var som oftest diktet for at ettertiden skulle huske en bemerkelsesverdig hendelse. Man legger også fort merke til at de flest av diktene roser en jarl eller en konge for noen den har gjort, men også forakte noen som har gjort en ugjerning. Under er det et utdrag fra diktet «Håvamål» som betyr «den høyes tale» lettere sagt Odins tale. Dette diktet sammen med «Volupså» og «Trymskvida» er de tre mest sentrale innen kategorien Eddadikt. Dette diktet dreier seg om vennskap.
”Venen sin
skal vere ein ven,
honom og hans ven.
Men med uvens ven
venskap halde
Høver kje fagna folk.”
Renessansen
Renessansen var en nye kulturell strømming som startet i Italia på 1300 til 1450 tallet. Lærere og kunstnere gjenoppdaget kunst ved antikkens kunst og kultur. Samtidig begynt forfattere og ta i bruk folkespråket i sine dikt. Francesco Petrarca levde fra 1304 til 1374 og var den mest kjente renessanselyrikeren. Han ble sener et forbilde for andre renessanselyrikere, ikke bare i Italia, men også i andre land. Norge tok en helt annen vending, her i landet var det nedgangstid både det politiske og kulturelt. Det var ingen dans på roser, særlig når svartedauden inntar Norge og utsletter oppimot halv befolkningen. Dette fører etter hvert til at Norge blir i union med Danmark, som fører videre til at det norrøne språket skiftes ut og dansk blir administrasjonsspråk i Norge. Norge har ingen store renessanselyrikere, men den levede muntlig tradisjonen fortsatte. Folk fortalte eventyr, sagn og de sang viser og stev.
Dette er et utdrag fra et dikt f a renessansen.
1. Lillebror tala til Storebror sin:
«Eg veit meg ei jomfru so fager og so fin.
– Du er den, du er den
eg hev tinga i min ungdom. –
2. No vil me rie kon su unde li,
og feste fru Ingebjør de vene viv.»
3. «Den jomfruva er inkje go å få,
femten hundre kjempur henne vaktar på.
4. Og løvur og drakar dei ligg der i ring:
ingjen kann koma til jomfruva inn.»
5. «Femten hundre kjempur eg slær i ein ring,
dei dyri skò røme fyr runeblakkjen min.»
Barokken
Barokken var tiden der motiver som døden og forfengeligheten var vanlige. Dikterne kunne gjerne setter det forfengelige livet opp i mot den ugjenkallelige døden, det vil si det dødelige øyeblikket opp mot det reine og velstelte. Det var disse voldsomme og dramatiske kontrastene var det som var grunnleggende for barokkens lyrikkhistorie. Lyrikerne på denne tiden det de skrev skulle være gjennomtenkt og motsetningene skulle klinge godt samme. Like viktig var formen på diktet. Siden de aller fleste lyrikerne var religiøse, ble det selvfølgelig skrevet religiøse dikt og sanger eller hyllest til en eneveldig konge. Det ble ofte laget dikt i forbindelse med fødsel, giftemål, fødselsdager og ulykker. Det som kjennetegnet lyrikkdikterne var at de ikke beskrev virkeligheten direkte, de lagde heller «ordlabyrinter» slik at de kunne vise leseren hvor flinke og kunnskapsrike de selv synes de var. Derfor ble et lite og enkelt budskap til noe langt og mer komplisert å forstå. Som sagt ble kontraster bruk, dette for og understrek sin hyllest en konge eller en gud. Virkemidler som gjentagelse, overdrivelse, kontraster og språklige bilder ble ofte brukt. Tekstene ble ofte bestilt eller skrevet til stor begivenheter. Det var også streng sensur, så kritiske dikt ble diktet i skjul. 
Man ser i dette diktet av Petter Dass ar sterke ord og utrykk som, døden, sort, hastelig og evigheten blir brukt. Det blir i tillegg bruk motsetningene dag og natt. Det blir derfor ingen overraskelse da dett diktet dreier seg om døden, og hvor fort den egentlig kommer.


1. Dagen viker og går bort,
luften bliver tykk og sort,
solen alt har dalet platt,
det går ad den mørke natt.
2. Tiden sakte lister sig,
glasset rinner hastelig,
døden oss i hælen går,
evigheten forestår.

3. Nu en dag jeg eldre blev,
det er som mitt tankebrev,
at jeg med min vandringsstav
nærmer heller til min grav.

Folkediktning
Folkediktning er episke-lyriske, det vil si det er tekster som forteller en historie, samtidig som de er formet som et dikt. I slike tekster er det ikke like lett å vise frem komplekse personligheter på en sånn måte som man kan gjøre i prosafortellinger. Likevel er handlingstoppene med og viserene gir utrykk i stor grad til rikt følelsesliv, er personene typer.
Nyromantikken
Rund 1890 skjedde den en motreaksjon på den realistiske samfunnskritiske litteraturen og rettet synet mot romantikken og den syn på menneskesinnet. Dermed kom lyrikken tilbake for fult og man kunne da finne den igjen inne i romaner og fortellinger. Mange av de forfatterne prøvde å skildre ubeviste og meningsløse sidene ved mennesket. Dette skjedde fordi de ble påvirket av teoriene til den østeriske psykiateren Sigmund Freud som var kjent for systematiserende forskning av særlig menneskesinnet. Norges kanskje største lyriker var Knut Hamsun (1859-1952), som krevde at litteraturen skulle handle om «Det ubeviste Sjeleliv, Barnepiberens drøm og Blodet hvisken. Også livet på landsbygda ble et ideal, siden det var så stor kontrast til det rastløse liv et i byen og industrisamfunnet. På landet fantes det tryggere rammer for tilværelse. Dette førte til at «heimstaddiktning» oppsto, siden mange av forfatterne brukte sitt eget hjemsted og personene rundt som inspirasjon til sine tekster. Andre inspirasjonskilder var folkeviser, folketro og ridderdiktning som var veldig populære.             
Rytmen i dette diktet kan minne om en langvarig dans. Den bidrar med den drømmeaktige og svevende stemningen. Dette var typisk i nyromantikken
«Måneskinsmøyane»
«Jordi søv i sitt vinterlin.
Bjørki den unge, rimkvit og fin,
stend som i sløvet skori,
eller som bugd av stjerneskin»

Modernismen  
Modernismen var fra 1890 til ca. 1950 tallet og kjennetegnes best som den epoken der mye skjer og forandres. Man kan se det spesielt i lyrikken, siden fler av forfatterne går i fra den bestemte formen, som var å skrive dikt og viser på med fast rytme og enderim. Etter hvert begynte de modernistiske kunstnerne å gå nye veier på grunn av at de ønsket seg et formspråk som kunne beskrive deres tid. Man kan skille mellom to hovedtyper lyrikk under denne epoken. Den ene er den tradisjonelle lyrikken som kjennetegnes av enderim og regelmessige, kunstferdig rytme. Stilformen har en jevn form. Den andre formen er modernistisk lyrikk som blir på en måte litt av det motsatte, siden det kjennetegnes for sin frie form. Innen for her kan man også dele mellom moderat, som kan være lyrikk med rytme, der rytmen er basert på talerytme og kan i tillegg være inspirert av jødisk og norrøn dikting. Den andre er radikal modernistisk, der språket var veldig oppstykket og rotete, med brutte verselinjer og språklig eksperimentering er virkemidler var ikke uvanlig å finne.
I dette diktet ser man modernismens nye ord som for eksempel: menneskealper, telefonkabler, gassledninger eller metafysikk. Dette diktete er av den moderne typen, siden den ikke fast enderim eller regelmessig rytme.   
Byens metafysikk
Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:
Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.
Fra østens skyhøie menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
- de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.
Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen.
Ingen kan høre kloakkene tordne med slam og stank
hundrede mil i mørke.
Byens jernkledde innvolder
arbeider
.
Postmodernismen
Etter andre verdens krig flommet det inn tekster på nytt. Krigslyrikken satte fortsatt sitt preg, og det flere var flere av lyrikerne som skrev på den tradisjonelle formen. Fra 1949 kom den modernistiske lyrikken ut. Talsmannen til modernismen var dikteren Pål Brekke, men de møtte mye mostand og andre diktere mente de bare produserte søppel. De mente at modernistiske lyrikerne bare brydde seg om at tekstene skulle være annerledes og nye, mens innholdet ikke var sentralt. Rundt 1960 årene begynte man å skjønne at man ikke kunne skape ny tekster som ikke hang på grep med de tekstene som allerede fantes. I tillegg ble det forstått at det ikke var uendelige måter og skrive og diktet tekster på, men og blande gammelt og nye tekster, viser var helt klart lov for å skape nye utrykk. Postmodernisten ønsket dermed å fjerne skillet mellom høykultur og lavkultur som modernisten hadde holdt avstand fra. Postmodernistene ville heller ta i bruk ord og utrykk som gjorde at de ble forstått og ikke minst hadde et forhold til. Det som kjennetegner et postmodernistisk dikt kan være en stilblanding med mye humor, enkel tone og tema og muligens oppdiktet. Et eksempel på en forfatter med en slik stil art er Jan Erik Vold.  
Dette er et av diktene hans, og mans skjønner veldig lett hva som står og var diktet prøver å formidle. Dette var som sagt typisk for postmodernismen, nemlig tydelighet og utrykk som folk hadde et forhold til som for eksempel: Norge, returnere, pakken og menneske.
Enkel språklære
Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke betyr
å sende pakken
tilbake til der
den kom
ifra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake
til det land denne person
kom ifra. Nathan Eshete, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende
Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere
.

De to hovedsjangrene som fantes under den norrøne tiden var Eddadikt og Skaldekvad. Etter hvert siger tanker på å bruke sitt eget folkespråk i sine lyriske dikt inn og renessansen står på dør. Barokken kom også, der døden og det forfengelige blir satt opp mot hverandre. Voldsomme kontraster og dramatiske kontraster er med på å danne barokkens lyrikkhistorie. Under epoken Folkediktning var det mer fokus på tekster som forteller en historie, enten der er dikt, vise, sagn osv. Rund 1890 skjedde den en motreaksjon på den realistiske samfunnskritiske litteraturen og dette rettet synet mot romantikken og dens syn på menneskesinnet, som ble kalt Nyromantikken. Det var da vanlig å finne lyrikk i fortellinger og romaner. Så kommer modernismen og mye skjer og forandres.  Etter hvert begynte de modernistiske kunstnerne å gå nye veier på grunn av at de ønsket seg et formspråk som kunne beskrives deres tid. Man kan skille mellom to typer, den tradisjonelle og den modernistiske lyrikken, og til slutt postmodernismen som var en epoke der man innså årene begynte man å skjønne at man ikke kunne skape ny kunst som ikke hang på grep med den kunsten som allerede fantes. I tillegg ble det forstått at det ikke var uendelige måter og skrive og diktet tekster på, men i stedet og blande gammelt, nye tekster og  viser var helt klart lov for å skape nye utrykk. Det er ingen tvil om at lyrikken har forandret seg gjennom tiden, noe som den også gjør fortsatt. Man kan se på utvikling fra norrøne tiden der fokuset var på å skryte av konger og helter var «inn», der det ikke kom på tale og blande diktformene sammen, mens gjennom tiden har det synet sakte men sikkert forandret og man kan særlig se det ved postmodernismen der det var lov og begynne å blande de de gamle og nye tekster for å skape nye uttrykk.




Kilder:
·         http://snl.no/Norges_litteraturhistorie: 17.10.13
·         http://no.wikipedia.org/wiki/Folkediktning:  19.10.13
Bilder:
·          
·